Eivind Reke og Michael Ballé

Bilde: Charlie Chaplin – Modern Times

Credit: United Artists/Photofest
Copyright: ©United Artists

I anledning Los Norges første bokslipp – Lean Sensei – vil vi fremover presentere en bloggserie på engelsk med temaet «lean og læring» av Eivind Reke og Michael Ballé. Det vil være mulig å komme med spørsmål og refleksjoner til forfatterne. Sendes til post@losnorge.no. Denne gangen diskuterer vi hvilken rolle mennesker skal spille i fremtidens arbeidsliv?

Menneskers rolle i fremtidens arbeidsliv

Eivind: Det farer en storm av digitalisering over næringslivet, og i dønningene følger profetier om et arbeidsliv uten mennesker. Tekno-guruer mener at det bare er et tidsspørsmål før arbeidslivet er helautomatisert av kunstig intelligens. Mennesker vil enten frigjøres fra sitt arbeidet eller bli maskinenes slaver. Det vil ikke lenger finnes arbeid for mennesker. Dette er ikke noe nytt, samme argument ble også fremmet på 70 og 80 tallet under bølgen av automatisering som ledet GM-sjef Roger Smith til å investere 90 milliarder dollar i en mørklagt helautomatisert fabrikk. Mørklagt, for roboter trenger, i motsetning til mennesker, ikke lys. Det er hevet over enhver tvil at den teknologiske bølgen av digitalisering og automatisering, drevet av avansert robotikk, digital informatikk, stor-data, maskinlæring og kunstig intelligens (AI), betyr slutten for mange jobber, og starten for nye, ukjente jobber. Spørsmålet er, hvilken rolle skal vi mennesker spille i fremtidens arbeidsliv. Har vi fortsatt en plass, eller blir det AI som tilslutt produserer og kontrollerer alt (til og med seg selv)?

Vi sier at lean er et forretningssystem med mennesket i sentrum fordi lean fokuserer på kundeverdi og menneskers evne til å løse problemer på uventede måter gjennom kreativitet. Den lærende organisasjonen kan ikke lære dersom ikke mennesker som lærer er en del av den, med maskinene som deres instrumenter. Så hvorfor er mennesker fremdeles nøkkelen til suksess i forretningssammenheng og kilden til bærekraft i vår velferdsstat?

Det er fire grunner til at mennesker fremdeles spiller en rolle og der vår AI tvilling har en jobb å gjøre med å ta oss igjen: 1.) Bare mennesker forstår mennesker i kontekst (har du noen gang prøvd å prate med en kundeservice chat-bot?) 2.) Dersom de slipper til er mennesker ekstremt gode til å vedlikeholde et system og dermed hindre katastrofer. (en prosess er aldri sterkere en sitt svakeste punkt) 3.) Mennesker er naturlige problemløsere og uten kaizen eroderer sakte men sikker det meste (spør et hvilket som helst selskap som har “implementert” lean-prosesser men ikke engasjert de ansatte i kaizen) 4.) Mennesker har en unik sans for hva andre mennesker liker (Selv om musikken til Avicii ble skapet på en datamaskin er det fremdeles komponisten som skaper musikken).

Michael:

Vi ser på to forskjellige ting her. Først, verktøy. Verktøy er en del av hva som gjør oss til mennesker – vi ble mennesker i det vi tok en stein og hamret på en annen for å lage øks, og deretter viste andre hvordan vi kan lage bedre økser. Vi er mer en noe annet et verktøy orientert vesen. Mennesker vil alltid uttrykke seg gjennom å lage bedre verktøy. Faktisk så fødtes de første lean verktøy når Sakichi Toyoda oppfant en mekanisk vev for å lette sin mors arbeid. Noen av disse verktøyene er ekstremt smarte – tenk på en pil og bue – og andre ikke. Vi er like kapable til å finne opp espresso maskiner som Rube Goldberg maskiner. Det er hva mennesker gjør. De fikser og trikser med verktøy, enten det er en trompetspillende roboter eller AI chatbots.

Så, er det jobber. Hvorfor trenger du en dørmann? Eller en heisoperatør – jeg møtte flere i Japan. Produktiviteten fra verktøyene våre betyr at vi i dag burde ha jobbet to dager i uken, men det var ikke det som skjedde. I en tradisjon som sannsynligvis stammer tilbake til Sumenerne finner vi heller opp bønnetelling og prosesskontrollering, og en hel mengde med tullejobber, fordi vi er sosiale vesen og alle må jo gjøre noe, for å føle nytteverdi. Statusen og maktens natur er slik at mennesker med nyttige jobber, som sykepleiere, bønder, bussjåfører, søppelmenn – mennesker som samfunnet er helt avhengig av for å fungere – alltid sitter igjen med mer arbeid for mindre lønn mens direktører får lønnsforhøyelse.  Hvorfor er det så vanskelig for Jeff Bezos, som tjener x ganger $2000 per sekund å betale menneskene som gjør den virkelige jobben med å flytte på ting i Amazons gigantiske lagerhus verdige lønninger, pensjon og medisinsk forsikring? Dette er et annet menneskelig faktum.

Som mennesker skaper vi verktøy og jobber, i en videre forstand, roller. Vi har også to perverse besettelser. Den første er Frankenstein komplekset, for å sitere Asimov: Å tro at våre verktøy vil gjør opprør og gjøre oss utdatert – Tenk skynet og Terminatorer. Den andre er å alltid presse menneskene som gjør arbeidet til å gjøre mer for mindre og ta den så nært slaveri som vi klarer, mens vi samtidig betaler for tullejobber som bedriftsevangelister eller Konserndirektører for lykke. Av en eller annen grunn er symbolmanipulatorer høyere verdsatt en de som faktisk utfører det verdiskapende arbeidet. Det er i bunn og grunn rart, men det er allikevel som støpt i stein.

Hva vi har er to problemer. Et kreativitets problem – å lage det smarteste verktøyet vi kan – og et etisk problem – erkjenne at mennesker har et behov for et anstendig og verdig levebrød. Det handler ikke om verktøyene i seg selv, men om vår personlige innstilling til verktøyene – og vår tendens til å forveksle verktøy og jobber.

Det finnes ingen motsetning. Ved å omfavne den endeløse menneskelige kreativitet og vårt behov for å gjøre noe nyttig, kan vi skape organisasjoner med mennesker i førersetet, som kontrollerer verktøyene. Når en observerer en operatør som bemanner alle maskinene i en multi-maskinell operasjonscelle og i en repeterbar syklus, kan vi se på dem som den menneskelige delen av maskinen. En slave av standardisert arbeid. Eller en kan se dem som mesteren av hver maskin som flytter deler fra en til en annen og som ser etter kvalitetsproblemer eller mekaniske problemer. Det er kun et spørsmål om holdningen til øyet som betrakter: Er personen den menneskelige delen av en kompleks maskin, eller en mesterhåndverker som bruker hele cellen som en maskin?

Toyota snakker om takumi operatører, håndverkere som bruker 30 år på å lære seg jobbene sine (glem 10,000 timer, vi snakker nærmere 60,000). Dette er de menneskelige håndverksmesterne som vil være ansvarlig for å trene fremtidens roboter. Bare de forstår hva som er virkelig tilfredsstillende for et annet menneske, som perfekte linjer eller «wabi-sabi» svake ubalanser, eller noe helt nytt. Menneskets håndverk vil aldri forsvinne.

Den nye utfordringen er sosial: Hva med jobber? Lean sitt svar på dette er å kontinuerlig studere og lære for å finne den neste jobben – men ikke alle selskap investerer like mye i menneskene som det lean selskaper gjør. Mennesker har et behov for å brødfø familiene sine. Mennesker har et behov for å føle seg nyttige. Mennesker trenger verdighet. Hva vi velger å gjøre med disse tre universale behovene er fullstendig opp til oss. Hvordan demonstrerer vi for eiere av private virksomheter, politikere og byråkrater at en organisasjon der utvikling av mennesker står i sentrum er mer lønnsom og mer bærekraftig sammenlignet med styring og kontroll nettopp fordi den innehar smidigheten som kreves for å tilpasse seg, og løse problemer. Og i tillegg 1) følger med på kunder 2) bruker investering bedre og 3) unngå eksepsjonelle kostander (eksepsjonelle eller ikke, de er kostnader og kostander betales fra bunnlinjen).

Neste gang du leier en bil, spør deg selv: Hva kan virkelig eksepsjonell service være? Hvordan kan vi hjelpe den ansatte i kundemottaket med alt det idiotiske papirarbeidet slik at de kan fokusere på den menneskelige delen av jobben: Å ønske deg hjertelig velkommen, å få det silkemykt og enkelt inn i bilen din, ønske deg en nydelig tur og være tilstede om du kommer ut for problemer. AI´er kan hjelpe oss med dette, dersom det er vår intensjon å la dem gjøre det – noe som betyr å sette mennesker først, både kunder og ansatte.